Totalbehandlingen av årets fellingskvote på Hardangervidda er i våre øyne ikke troverdig

Villrein på Hardangervidda (foto Arne Nyaas)

Villrein på Hardangervidda (foto Arne Nyaas)

Av

- En langsiktig konsekvens blir at «kjentmannsdyrene», som domineres av eldre bukker, er skutt ut og ikke lenger kan lære bort bruken av de sparsomt brukte periferiområdene på vidda. Eldre bukker representerer også «vinnere» med verdifullt genmateriale, og en nedskyting vil derfor forsterke effekten av den generelle svekkelsen av stammen, skriver fem forskere som er faglig bekymret for høstens nedskyting av storbukker på Hardangervidda.

DEL

MeiningarSom et ledd i kartlegging av skrantesjuke (CWD) er det besluttet at all storbukk i villreinstammen på Hardangervidda skal skytes ut kommende høst. Undertegnede har vitenskapelig, og som jegere, fulgt villreinforvaltningen på Hardangervidda over lang tid, og vil med dette uttrykke faglig bekymring over årets vedtak så vel som prosessen fram til vedtaket.

Etter behandling av forslag på fellingskvoter i Villreinutvalg (rettighetshavernes organ) og deretter i Villreinnemnd (statlig oppnevnt) ble årets kvote fastsatt til 6000 fellingsløyve på 2 ½ år og eldre bukk. Dette vedtaket ble påklaget til Miljødirektoratet av flere fjellstyrer med støtte av grunneiere. Miljødirektoratet forkastet imidlertid klagen, og opprettholdt både fellingskvote og fastsetting av tidlig jaktstart (10. august). Begrunnelsen for det høye fellingsvedtaket er et ønske fra Mattilsynet om å så raskt som mulig oppnå 90% sikkerhet (beregnet ut fra en matematisk modell) for at rein på Hardangervidda ikke er smittet av skrantesyke (CWD).

Alvorlige konsekvenser for simle og kalv. Ønsket fra Mattilsynet om at det i høst helst skal skytes 1800 voksne reinsdyrbukker (ut fra kvoten på 6000 dyr) på Hardangervidda er drastisk. Det normale i våre 23 villreinområder er at det i hovedsak er de eldre bukkene som står for paringen av simlene, og som stimulerer simlene til tidlig eggløsning. Om et større antall eldre bukker blir skutt ut, betyr det at paringstiden kan forsinkes. Det vil i sin tur resultere i senere kalving, og derav svekkede simler, fordi de må bruke mer av sommeren til melkeproduksjon og mindre til restituering etter vinterens matknapphet. Også kalvene rammes fordi de må bruke lenger tid av den korte sommeren til diing og til å utvikle vomsystemet til full drøvtyggerfunksjon på bekostning av kroppsvekst. Summen for både mor og kalv er at de møter vinteren med reduserte kroppsreserver, og for simlene ytterligere forsinket brunst påfølgende år, og en kjedereaksjon med svekket og mindre (størrelse) på reinen på Hardangervidda i sannsynligvis lang tid fremover. Også økt kalvedødelighet må påregnes.

Alvorlige konsekvenser for fødetilgang, arealbruk og genetikk. Eldre bukk (3-4 år+) feller gevirene i desember/januar og blir kjapt dominert av simlene som beholder gevirene frem til kalving. Simler med gevir vil kunne jage bort de eldre bukkene fra beitegropene de etablerer vinterstid og således for en kortere periode profitere på bukkenes tilsynelatende generøse graveatferd. Videre vil et stort antall åringsbukker og bukkekalver fortsette sammen med simleflokkene etter at paringen er avsluttet og ikke som normalt, bryte ut og danne ungkarsflokker på vårvinteren. Dette resulterer i større flokker, mer konsentrert beiting over mindre areal. En langsiktig konsekvens blir at «kjentmannsdyrene», som domineres av eldre bukker, er skutt ut og ikke lenger kan lære bort bruken av de sparsomt brukte periferiområdene på vidda. Eldre bukker representerer også «vinnere» med verdifullt genmateriale, og en nedskyting vil derfor forsterke effekten av den generelle svekkelsen av stammen.

Tiltak må iverksettes uansett prosentsikkerhet. Det er også påvist skrantesyke hos elg i Norge. Smittekilden er så langt ukjent, men reinsdyr og elg har i dag flere overlappende beiteområder, særlig på Hardangervidda. Genetisk er elg, rein og hjort så like at smitte lett kan krysse artsbarrieren, selv om sykdommen oppfører seg noe ulikt hos det enkelte dyr. Forskjellen mellom elg, rein og hjort er for de viktige delene av skrantesykegenet ikke særlig større enn mellom enkeltrein og rein fra ulike områder i Norge. Smitteverntiltak mot smitte mellom elg/hjort og rein iverksettes nå omkring

Nordfjellareinen (f.eks. fjerning av saltsteiner, reduksjon av andre hjortedyr), men vi savner lignende tiltak for å beskytte Hardangerviddareinen og andre norske reinsdyrstammer. Så lenge smitteveien er ukjent, burde tiltak iverksettes snarest. Inntil man har identifisert smittekilden eller fått kontroll må også de beskyttende tiltakene fortsette - lenge etter 90% (og 99%) sikkerhet for smittefrihet.

Overføring av rein fra Hardangervidda til Nordfjella sone 1 er risikabelt. I forbindelse med påvisning av skrantesyke hos reinen i Nordfjella sone 1, etterfulgt av nedskytingen av hele villreinstammen i dette området, ble det lovet rask reetablering av stammen. Et viktig argument for å oppnå 90% sikkerhet for smittefrihet, har vært at reinen på Hardangervidda kan benyttes ved reetablering av stammen i Nordfjella. Dette haster likevel ikke, både fordi smittesituasjonen hos andre hjortedyr i området fortsatt er uklar, og fordi skrantesykeproteinet kan finnes i jordsmonnet i årevis og smitte tilbakeført rein. Utsatt rein vil dessuten kunne vandre tilbake til Hardangervidda, med risiko for å føre med seg smitte fra Nordfjella.

Prosessen har hatt viktige svakheter. Vedtaket i Villreinutvalg og Villreinnemnd om å utstede 6000 fellingsløyve på eldre bukk ble gjort etter press fra Mattilsynet om statlig vinterjakt dersom det ikke blir felt et tilstrekkelig høyt antall bukk under vanlig jakt i høst. En vinterjakt vil være i strid med dyrevelferdsloven. For å sitere fra vedtaket i Villreinnemnda, «nemnda vil imidlertid påpeke at dette er en utenkelig kvote i en normalsituasjon der bestandsforvaltning skal ligge til grunn. Men i frykt for at Mattilsynet skal ta i bruk vinterjakt for å få inn nok CWD-prøver, så finner Villreinnemda det rett å støtte kvoteforslaget fra Villreinutvalget». Det er viktig å bemerke at det radikale fellingsforslaget kommer i en situasjon med en vinterbestand på kanskje 7000 dyr, dvs. godt under bestandsmålet, noe som i 2018 førte til at det kun ble utskrevet 1500 fellingsløyve(https://www.villrein.no/aktuelt/frre-dyr-enn-ein-trudde-p-hardangervidda).

Fellingsvedtak fattet på feil premisser. I endelig vedtaksbrev fra Miljødirektoratet står det at statlig vinterjakt aldri har vært aktuelt for situasjonen på Hardangervidda. Kvotevedtaket for høstens jakt er med andre ord fattet på feilaktige premisser. Habiliteten til Miljødirektoratet som uavhengig klageinstans stilles også sterkt i tvil ved at beslutningstaker (Miljødirektoratet) allerede en uke før vedtaket i klagesaken er fattet publiserer felles meningsytring sammen med en av partene i saken (Mattilsynet).

Totalbehandlingen av årets fellingskvote på Hardangervidda er i våre øyne ikke troverdig. Det dreier seg om forvaltningen av Europas største villreinstamme, og vi ber herved Departementet snarest rydde opp i situasjonen. Det står faktisk om tilliten til norsk villreinforvaltning. Undersøkelse av mulig skrantesyke på Hardangervidda bør i henhold til faglige betraktninger skje ved ordinær jakt over flere år, og ikke kun ved nedskyting av bukker over kort tid.

Professor emeritus Eigil Reimers, Universitetet i Oslo, Institutt for biovitenskap (IBV)

Professor emeritus Reidar Borgstrøm, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Ås

Professor emeritus Olav Hjeljord, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Ås

Professor og overlege Knut Erik Aslaksen Lundin, Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus

Rikshospitalet

Professor og overlege Tom Hemming Karlsen, Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus

Rikshospitalet

(sign)

Artikkeltags