Mitt liv som postmann

Eg e no 52 år, og leve fremdeles i håpet om å kunna bli pensjonist i Posten, skriver Vidar Solvi.

Eg e no 52 år, og leve fremdeles i håpet om å kunna bli pensjonist i Posten, skriver Vidar Solvi.

Av
DEL

MeiningarI september har eg jobba i Posten i 33 år. Det har vært litt av ein reise. I 1986 var det ingen som kunne se for seg den framtida vi står midt oppi no. Internett hadde ingen hørt om, og mobiltelefonar var noe du hadde som ekstra ryggsekk på Vidda, eller i børstraktoren din.

Posten var var et bunnsolid statsselskap, og vi var beskytta av Tjenestemannsloven som ekta offentlige tjenestemenn og kvinner.

Pengesekken virka utømmelig, og framtida var ein horisont uten ende. Eg kom inn som såkalt aspirant, og var nr.5 i rekko av de uten faste gjøremål.

Vi skulle dekka sjukdom og ant tilfeldig fravær. På ein avdeling med 10 faste ruter/vakter, der alle hadde meir enn nok tid til det de skulle, skjønne alle at det blei mye tøys og dødtid. Og koffor ikkje? Det var ingen som spurte ka det kosta, så lenge posten kom ut, og ingen klagde. Godt betalt var det og. Det var tillegg for alt mulig rart. Livet var bra, og framtida kunne bare bli fantastisk.

I det vi bikka 90 tallet begynte de første dommedagsprofetiene å dukka opp. Faksen hadde gjort sitt inntog, og teknologispøkelset trua arbeidet vårt.

Det blei satt i gang noen moderniseringstiltak. Ikkje noe som bekymra oss. Vi måtte jo henga med i tida, og jobb var det fremdeles i massevis. Eg huske eg reagerte på at min egen fagforening kom med enkelte dystre spådommar ut over 90 tallet. Det var vel ikkje nødvendig med sånn svartmaling. Eg konkluderte med at det bare var science fiction, og levde bekymringsløst videre som postmann.

I løpet av 90-tallet blei eg tillitsvalgt, og kom tettare på endringsprosessane. De litt hjelpeløse moderniseringstiltakene blei avløst av betydelig meir alvorlige tiltak. Postkontorene fikk skrankemaskiner, og levering av reklame blei betydelig modernisert. Vi skjønte nok etterhvert at det no begynte å bli alvor.

Plutselig var det mange meinte var den attraktive akkordjobbinga vekke, og muligheten til å finansiera privatbilen med å bruka den som postbil forsvant.

De artige tilleggene for både ditt og datt forsvant, og lønnsnivået var plutselig ikkje så imponerande. Men vi var fremdeles beskytta som forvaltningsbedrift. Staten betalte fremdeles det det kosta.

2000 tallet feide inn over oss, med nedlegging av postkontor, og internett spredde seg som ild i tørt gras. Men fremdeles hadde vi monopol på den viktige brevposten. EU ville det annerledes.

Vi stritta lenge i mot, men måtte gi tapt. De siste årene har vi levd som et statlig aksjeselskap, med krav til utbytte, og full konkurranse i alle endar.

At konkurrentane kunne velga vekk produkter og områder, gjorde det ekstra vanskelig for oss. Ikkje bare hadde vi fått konkurrentar, men vi konkurrerte på ulike vilkår.

Summen av den teknologiske utviklingen, konkurranseutsetting, og tøffe økonomiske krav, har ført oss dit vi e i dag. Framtida e på ingen måte ein uendelig horisont, og de rolige dagane e avløst av dagar med krav og stress. Samtidig fortsette utviklingen, og dermed nedgangen i arbeidsmengden vår.

Eg e no 52 år, og leve fremdeles i håpet om å kunna bli pensjonist i Posten. Noe som på ingen måte e sikkert. Eg like jobben min fremdeles, akkurat som eg gjorde i 1986, og akte å klora meg fast så lenge eg kan. Når du har vært postbud i 33 år, prege det livet såpass at det e vanskelig å se for seg noe ant.

Postman for life!

PS: Dette innlegget ble først publisert på Vidar Solvi sin Facebook-side. Innlegget er gjengitt med tillatelse

Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags