Til nå er det dokumentert to dyr med smitte, en bukk og en simle. Ingen av dyrene bar preg av sykdom. Denne imponerende innsatsen med sikte på innsamling av materiale er basert på et stort lokalt engasjement, der alle gode krefter vil bidra til mer kunnskap.

For å håndtere situasjonen på en best mulig måte, har grunneiere og jegere akseptert dramatiske tiltak i tillegg til innsamling av prøver; forlenget jakt, tilgang til gps-basert informasjon fra merkede dyr, en stor kvote med sikte på utskyting av storbukk etc. Alt i strid med hva som er god viltforvaltning og god jaktetikk.

På bakgrunn av råd fra Miljødirektoratet og Mattilsynet i fjor vedtok Regjeringen å basere forvaltningen på ordinær jakt med sikte på en gradvis reduksjon av bukk på 3,5 år og eldre. Det ble definert en målsetting på over tid å komme ned på mellom 0 og 3 prosent eldre bukk.

Hva vet vi med sikkerhet i denne kompliserte saken:

*Villreinen på Hardangervidda er nå i en elendig forfatning. Den må så langt som mulig skjermes for unødige forstyrrelser generelt og spesielt om vinteren og tidlig vår.

*Årsaksforholdet til hvordan to dyr har fått i seg smitte er uavklart, men to ulike hypoteser (antakelser) står mot hverandre.

*Vi vet at CWD ikke er kommet til Norge basert på smitte fra for eksempel Nord-Amerika (noe som dessverre var en hypotese i forkant av utryddelsen av villreinen i Nordfjella).

*Vi vet at de to dyrene på Hardangervidda ikke er smittet fra Nordfjella, men at smitten har oppstått på Hardangervidda av en eller annen grunn, jamfør to alternativer hypoteser.

*Det vi ikke vet, er selve årsaksforholdet til at noen få dyr fikk dokumentert CWD i Nordfjella og nå på Hardangervidda. Og sikkert flere steder etter hvert som en intensiverer arbeidet med å samle inn prøver.

Her fra villreinjakt på Hardangervidda. Foto: Gunnar Hansli

15. november ble det offentliggjort et nytt råd til regjeringen fra de to nevnte fagdirektorat. Ved grundig lesning av dette dokumentet, er det to ting som slår meg. Faglig uenighet er kamuflert gjennom råd som ikke lar seg gjennomføre uten å bryte viktige prinsipper i loven som skal sikre god dyrevelferd.

Når regjeringen ber om et råd fra to selvstendige direktorat, med ulik faglig kompetanse og helt ulike ansvarsforhold, skal så klart denne faglige uenigheten fremkomme. Det som vi nå ser, er indikasjoner på er dårlig forvaltningsskikk i en sak der regjeringen ber om faglige råd, og kan nok best forklares ut fra en form for «flink pike-syndrom».

Det er regjeringens oppgave å avveie ulike hensyn basert på faglige analyser, i krevende saker der ulike fagfelt og lovverk nødvendigvis vil stå mot hverandre.

Rådet nå er at all bukk over 1,5 år skal reduseres til nær null. Hva har skjedd det siste året, som tilsier en slik dramatisk endring? Jo, at en simle i høst har avgitt en positiv prøve. Hvordan skal/kan dette målet kunne nås innen rimelig tid?

Jo, kun gjennom omfattende vinterjakt i regi av Staten, med bruk av både snøscooter og helikopter. Er dette akseptabelt ut ifra villreinens dyrevelferd og rettsvern i en situasjon på Hardangervidda, der dyrene allerede har en elendig allmenntilstand?

Vi vet med dokumenterte eksempler fra Nordfjella at et slikt oppdrag ikke lar seg gjennomføre uten å kunne påføre dyrene helt uakseptabel lidelse. På Hardangervidda blir dette enda mer komplisert, idet oppdraget ikke blir å utrydde alle dyr, men å ta ut kun bukk over 1,5 år. Det er ikke slik at bukker over 1,5 år kun går i egne grupper eller flokker i vinterhalvåret. De er i stor grad integrert i flokker med alle type dyr.

I sannhetens navn så presiserer de to direktorater at uttak/vinterjakt skal «skje skånsomt». Er det mulig? Ja, dersom en kun jakter fra bakken på enslig bukk, eller små grupper av bukk. Men dette vil jo ikke ha noen praktisk effekt i forhold til ny målsetting fra de to direktorater. Hva oppnår en, ved at det tas ut for eksempel 100 bukk? Ingenting av betydning, i forhold til den analysen som selve rådet bygger på, bortsett fra å provosere hele lokalsamfunnet i de aktuelle kommuner.

Dette kan føre til et svært skadelig brudd på den tilliten ikke minst staten er avhengig av.

Så til det mer faglig kompliserte. Det råd som er gitt, er basert på en hypotese om at prionet som utløser sykdommen har oppstått gjennom en naturlig mekanisme i enkelte villrein, og nå smitter mellom dyrene.

Spontan prionsykdom er ikke uvanlig, som vi ser hos både elg og hjort når vi nå har omfattende testing, og kan rent teoretisk føre til videre smitte og klassisk CWD. Det kan ha skjedd, men er tidligere ikke dokumentert for villrein noe sted i verden. Hvorfor dette nå skal opptre for første gang i verdenshistorien er uklart, men kan igjen rent teoretisk skyldes en form for miljøstress.

Dersom det nå foregår smitte fra dyr til dyr er det viktig å få kontroll, før så mange dyr er smittet at dyrene smitter sitt eget miljø (beite, jordsmonn). Dette kan skape en mer alvorlig situasjon. Men så er dette en form for sykdom som utvikler seg svært så sent, en må tenke i tiår og ikke år.

En alternativ hypotese, som også er teoretisk mulig, er at dyrene er utsatt for miljøsmitte fra prioner i jordsmonnet, som stammer fra sau med skrapesjuke. Vi vet at på slutten av 1990-tallet, var det registrert nær 40 bestander av sau med denne prionsykdommen i Norge, og flere hadde sommerbeite i tilknytning til Hardangervidda og Nordfjella.

En generell oppfatning er at prioner fra sau ikke skal kunne smitte villrein, det vil si krysse en artssperre, men erfaringer fra England med kugalskap versus smitte av mennesker (Creutzfeldt Jakobs sykdom) er at slik artsovergang kan skje.

I en slik situasjon får man ofte innledningsvis en langsommere utvikling i den nye arten, slik at mange ikke rekker å bli reelt syke før de dør av andre årsaker. Ikke helt ulikt situasjonen vi har sett hos villrein på Hardangervidda, der begge de infiserte dyrene fremsto friske selv om de var smittet.

Poenget er at om artsovergang og miljøsmitte fra sau er forklaringen, hjelper ikke en kortvarig og radikal nedskyting på problemet; man trenger tiltak som er bærekraftige i lang tid fremover.

Under pandemien vi har vært gjennom, og fremdeles er inne i, har vi lært oss et viktig begrep; forholdsmessighet. Det betyr at konsekvensen av et tiltak for å reduser et smittetrykk ikke skal medføre negative konsekvenser som rammer andre legitime hensyn på en utilbørlig måte.

Det siste rådet regjeringen har fått fra sine to direktorat er ikke på noen måte forholdsmessig i forhold til den kunnskap vi har i dag. Mangel på kunnskap om årsaksforholdet knyttet til to dyr med smitte på Hardangervidda så langt, på tross av 7.000 prøver, knyttet til reinens allmenntilstand tilsier at de negative effektene, rent dyrevelferdsmessig, ikke rettferdiggjør omfattende vinterjakt kommende vinter der oppdraget er å skyte ut en stor mengde bukk. Siste strukturtelling viser at vi kun har cirka 16 prosent bukk på Hardangervidda.

Hva kan så være årsaken til at Mattilsynet, som skal sikre villreinens velferd, velger å presse fram et slikt dramatisk råd? Det er bare en logisk forklaring: Et betydelig press fra EU (det vil si byråkrater langt nede i systemet) som truer med restriksjoner på eksport av tamreinkjøtt fra Norge (også Sverige og Finland) dersom Norge ikke iverksetter alle mulige tiltak for raskest mulig utrydde sykdommen.

Alle med litt detaljert innsikt i denne saken fra 2016, vet at dette kan være en reell trussel. Men rettferdiggjør dette massive brudd på villreinens dyrevelferd og rettsvern, i en situasjon hvor vi har flere spørsmål enn svar? Og er det faktisk en trussel Norge skal gi etter for? Svaret må være et krystallklart nei, noe jeg vil tro politisk ledelse i Mat- og Landbruksdepartementet bør være enig med meg i.

Mitt råd (helt gratis) er som følger:

*Kast det siste rådet der det hører hjemme, i den runde skuffen.

*Fortsett strategien fra i fjor.

*Sikre et godt samarbeid med lokalsamfunnene rundt Hardangervidda.

*Intensiver forskningen rundt denne prionsykdommen på villrein i et økologisk perspektiv.

Hardangervidda er ikke et fjøs, men Nord-Europas største tundra. En nasjonal ansvarsart for Norge trues nå ikke bare av raske klimaendringer og tap av leveområder, med også av grov feilforvaltning.