Nå er alle pensjonister og Oddatreffet er blitt et hyggelig møtested, der vi dyrker felles opplevelser og gammelt vennskap. Sigrun Opheim, datteren til Amund, han i Eidesdalen med avisene og bladene, er den som trekker i trådene. Planlegger møtesteder og utflukter, og får oss med på tur. Ekstra hyggelige og interessante blir utfluktene der vi kan treffes på en tidligere arbeidsplass til noen av dem som deltar på treffene. Slik har vi fått gode opplevelser på Oslo rådhus, Sjøfartsmuseet på Bygdøy og Universitet på Ås.

Under mottoet «En dag i Åsen» var høstturen i år lagt til Frognerseteren og Holmenkollbakken. På grunn av dårlige værutsikter og noen sykdomsforfall, blant andre fra Sigrun som hadde forstrukket seg, var vi ikke fulltallige på Holmenkolltrikken denne hustrige onsdagen i september. Men optimistiske og positive som vi var, gledet vi oss til denne dagen.

Og det ble en flott dag. Høyt over Oslo på Frognerseteren, besøkte vi Roseslottet. Et enestående storverk, både i norsk kunsthistorie og krigshistorie. Et kunstprosjekt skapt i takknemlighet til demokratiet, rettsstaten og humanismen. Roseslottet forteller om Norge under okkupasjonen og om de verdiene vi mistet og fikk tilbake. Roseslottet skuffet heller ikke oddingene. Vi ble skikkelig imponert av alle sanseinntrykkene fra billedverkene skapt av brødrene Vebjørn og Edmund Sand.

Men surt og kaldt var det oppe på Oslos tak. Derfor smakte det ekstra godt med kaffe og en matbit på restauranten på Frognerseteren, før det var klart for trimturen ned til Holmenkollbakken, Norges største turistattraksjon. Denne dagen var det stille i arenaen. Noen løpere på rulleski traff vi på og noen smell fra skiskytterstadion hørte vi. Men vi fant plassen der Oddvar Brå brakk staven i VM på ski i 1982, og vi fant selvsagt frem til skimuseet under hoppet. Museet ble bygget om og modernisert til VM i 2011, slik ble besøket en ny opplevelse for alle sammen. Turen med heisen opp på toppen av bakken er ikke for pyser, derfor var det heller ingen av oss som trakk seg fra denne spektakulære opplevelsen.

Etter besøket ble det tid til restitusjon av ømme muskler og bearbeidelse av inntrykkene og opplevelsene på Holmenkollen Park Hotel, selve ski- og VM-hotellet i hovedstaden. Og som så ofte før på disse treffene, gikk praten løst om gamle dager og gjemte minner.

Jeg har stilt meg spørsmålet om hva er det som gjør at vi som fikk barne- og ungdomsårene i Odda sin gullalder etter krigen, ikke har klart å slippe taket helt, selv om det har gått mange år siden vi reiste ut. Hvorfor kommer vi tilbake til denne plassen i ord og handling, slik disse treffene også vitner om?

Svaret på hvorfor det er blitt slik, er lett å finne. Svaret finner vi i fellesskolen på Bakka. Den som var vår tids integreringsarena. Den som visket ut klasseskillene og gjorde oss til oddinger. Oppveksten vår var preget av samhold og fellesskap, empati, kameratskap og dugnader blandet med framtidshåp og optimisme. Mor styrte verden fra kjøkkenbenken og far var på arbeid. Slik hadde vi det. Vi hadde hverandre og det var det vi hadde. Røttene tilbake til fortiden er fundamentet i livene våre. I disse røttene finner vi også svaret på hvorfor vi slutter opp om Oddatreffet så mange år etterpå.

Oddatreffet sender sine beste hilsener til alle dem som vokste opp i Odda sammen med oss i dette fellesskapet, et fellesskap som har gjort livet rikere og mer meningsfullt.