«Så lenge noen kan skrive om det, får vi tro det er håp»

Artikkelen er over 1 år gammel

Omtale av Anders Totland sin roman, Så lenge ingen ser oss, utgitt av Gyldendal.

DEL

BokomtaleNok en sterk bok fra kvinnheringen, kokken, journalisten og forfatteren Anders Totland. Så lenge ingen ser oss bør få oppmerksomhet og bli lest av både unge og voksne - inkludert dem som har med barn og unge å gjøre i skole og fritid.

Totlands første ungdomsroman, Engel i snøen, var en nydelig, sterk og sår fortelling om et barn som rammes av kreft og dør. Her pakket forfatteren inn livets brutalitet i et lag av dalende snøfiller og omtanke. Det var til å gråte av. Nå tar han for seg overgrep. Også det brutalt og til å gråte av.

Endelig en stefar som er hyggelig og som engasjerer seg for å gi gode opplevelser med teltturer og fotball for et forsømt barn. Endelig trygge rammer i hverdagen. Og etter hvert en liten bror.

Kontrastene mellom det tilsynelatende fine og det som faktisk skjer innen rammer som skal være gode og kjekke, er stor. Og vil noen tro på at alt ikke er slik det ser ut? For så lenge ingen ser (oss), har det kanskje ikkje skjedd?

Totlands språk flyter godt og boka er lettlest. Han skriver enkelt og presist, og teksten slår hardt.

Så lenge ingen ser oss er en brutal fortelling fortalt på en stillferdig måte.

Det skal ikke skje, det som skjer med Jon. Men det skjer. Kanskje nærere deg og meg enn vi liker å forholde oss til. Les - og bli litt klokere, litt mer våken - og kanskje litt modigere om noe skurrer i eget nærmiljø ...

Rune Markhus har et særdeles vellykket omslagsdesign med flere lag og dobbelttydinger.

Totland har levert nok en god - og viktig - bok. Og så lenge noen kan skrive om det, får vi tro det er håp.

Artikkeltags