Mye kan tyde på at dette er tilfelle.

Undertegnede har 57 sesonger som hjorteviltjeger bak seg – og har dessuten de siste 40–50 årene arbeidet som lege og veterinær. Fra 1950 årene og framover har statsfinansierte forvaltere sett hjorteviltforvaltning som en vekstnæring, der de har tatt seg til rette i grunneierens utmark og gjort den til sin egen lekegrind, der de har prøvd ut den ene ideen etter den andre.

Gjennom årene har jeg flere ganger kontaktet NINA (tidligere DN) om det vitenskapelige grunnlaget de hadde for disse ideene, som ofte var stikk i strid med internasjonal veterinærmedisinsk forskning.

Det praktiske resultatet av forvaltningen, var stort sett å plage jegerne med intrikate regler for for hvilke dyr som kunne felles, noe som er et vesentlig hinder for en effektiv og human jakt.

Angående villreinen så var ideen at voksne bukker skulle håndteres som «hellige kyr i India»-- og fellings løyve på storbukk var nærmest uoppnåelig. Ikke uventet førte dette til en villreinbestand med unaturlig stor andel av gamle bukker. Ressursmessig så er dette meningsløst. Det er simler og ungdyr som er kjøttprodusentene.

Den verste konsekvensen er imidlertid at disse gamle bukkene over mange tiår sannsynligvis forårsaket en betydelig oppformering av skrantesykeprionet på Hardangervidda. Gamle jegere kan fortelle at de har sett skrantne reinsdyr også i tidligere tider. Sannsynligheten for at det første smittebærende dyret dukket opp akkurat idet man begynte å undersøke alle dyr systematisk. må vel i ærlighetens navn sies å være ganske liten.

Fra medisinsk vitenskap er det velkjent at sykdommer med lav smittsomhet kan finnes endemisk i årtier bare med sjeldne og spredte tilfeller. Med bare 2 positive funn av 7000 dyr er det derfor stor sannsynlighet at dette har vært tilfelle nettopp med skrantesyken- altså lav smittsomhet. Den har også lang inkubasjonstid og i naturlig sammensatte bestander er det derfor svært få dyr som utvikler sykdommen og dermed blir smittespredere. Den mulige oppblomstringen vi nå ser er med stor sannsynlighet et resultat av at kunnskapsløs viltforvaltning har gitt oss store bukkeflokker der vi finner de fleste smittesprederne.

Dette har nå tydeligvis også gått opp for forvalterne – og panikken har tatt de. Med den lave smittsomheten vi ser så er løsningen neppe å sette i gang en stor og inhuman utryddelseskrig.