Det gjorde han med et dikt av Jan Valand tilegnet Rudolf Nilsen, som Paul Arne Hjørnevik hadde omskrevet for lokale forhold. I Hans versjon lyder diktet slik:

"Det kneler en underlig naken en, i bronse blant parkens trær,

og nettopp i denne timen, ser vi hvor ensom hun er.

Vi leser et budskap på bautanens fot, om fedrenes offervilje, om mot,

for TANKEN var vakker som morgenrøden,

så fylket de seg - og kjempet til døden.

Vi hyller de falne, vår fane er rød,

Men det som de blødde for- DRØMMEN - er død.

I dag drypper fettet av lommeboken.

Visjonene visner i skammekroken.

Gjør klar for tårer, det gis ingen trøst,

med ryggen mot solen som steg i øst,

kneler den ene, den ranke og rene,

forlatt på sin sokkel, så helt alene.

Der- mot en tapt horisont hun speider.

Hva sloss han for nå, den norske arbeider:

Vår voldtatte klode. en broder i nød,

eller tenker han bare på sirkus og brød?

Er kampen for Mammon -for kroner og øre-

Den eneste kampen han ønsker å føre

Er fritid og fest det som smaker ham best?

eller latter og løyer, berusende morskap?

De drømte så vakkert og ungt, våre falne,

men drømmer og tanker med tiden blir valne.

Men opprørets store og edle tanke,

som en gang fikk hjerte og puls til å banke.

Det ble ikke den som Seiret,

DAGEN- den skinnende første i femte,

ble dagen vi feiret - og alltid glemte."

Etter disse ordene la Paul Arne Hjørnevik ned kransen på minnesmerke.

Dette er en tradisjon som har vært holdt i Rådhusparken i Odda hver 1. mai siden 1946.